Jeg har tidligere skrevet mye om at de neste årene bør bli verdiaksjenes glanstid. De siste 30 årene er det 6 ganger verdiaksjer har gjort det mye bedre enn kvalitet og vekstaksjer. Alle gangene har startet etter større økonomiske nedturer, slik vi sist hadde i 2020. Rasjonale er at verdiaksjer generelt har dårlig lønnsomhet inn i kriser. De som overlever tjener da både på at bransjelønnsomheten går opp i kjølevannet av konkurser og at de med dårligst lønnsomhet er flinkest til å kutte kostnadene sine i dårlige tider siden de må gjøre det for å overleve. Derfor går de ut av kriser med vesentlig forbedret lønnsomhet. Aksjemarkedene er derimot svært skeptiske til slike selskaper og det kreves en lang periode før man tørr prise inn økt lønnsomhet og økte prisingsmultipler. Mange gjør det litt enkelt og ser på historisk lønnsomhet og ekstrapolere den. Det mener jeg blir feil. Spesielt nå inn i dette nye tiåret med økt fokus på ESG, det grønne skiftet og høyere inflasjon enn hva vi opplevde i det forrige tiåret. I 2021 gjorde ikke verdiaksjer det noe særlig annerledes enn vekst/kvalitet. Det tar litt lenger tid enn vanlig nå å endre investorpersepsjonen på denne type aksjer siden de har gjort det så ekstremt mye dårligere i årene i forkant av 2020. Prisingsgapet ble på 40 års-høy mot vekst/kvalitet. Men tiden og den forbedrede lønnsomheten jobber for denne type aksjer nå.

Forutenom kontinentaleuropeisk bank som fortsatt er grisebillig og vil tjene stort på at 10 års tysk statsrente går fra minus til pluss er det energi -og råvareaksjer som vil gjøre det bra. Lakmustesten i 2021 var om økte råvarepriser ville øke investeringsviljen betydelig, slik den alltid har gjort tidligere og dermed ødelagt lønnsomheten for selskapene. Det gjorde den ikke. Oljelagre innenfor OECD er nå nær 5-års lav, det samme gjelder mange andre råvarer. Og etterspørselen skal mye opp de neste årene.

De siste månedene i 2021 var svært svake for råvareaksje på grunn av Omikron og frykt for at for rask renteoppgang skulle lede til svak økonomisk vest. Mye av råvarene skal konsumeres av land i Øst, særlig Kina. Kina satt på bremsene i 2021, mens Vesten bare kjørte på med mer pengetrykking og økte stimulitiltak til vanlige folk. Kina har egentlig aldri vært med på det gigantiske pengepolitiske eksperimentet med massiv pengetrykking siden finanskrisen. Børsen i Kina falt over 10% i fjor mens børsene i Vesten steg over 20%. På slutten av 2021 begynte Kina å stimulere økonomien sin igjen. Samtidig dumpet mange aksjer med kinaeksponering som hadde vært svake i 2021. Den såkalte skampletteffekten. Selg det som har vært svakt så porteføljen ser «pen» ut ved nyttår, hvor det ofte er ekstra stort fokus på gjennomgang av porteføljer.

Aksjemarkedene i Øst ser generelt historisk billige ut nå og myndighetene i Kina er ekstremt opptatt av at vanlige folk skal få det bedre i sin nye femårsplan. Når vanlige folk får en krone ekstra går den rett til konsum, mens kun 3-4 øre av hver krone går til konsum blant de 10% rikeste av oss. Det gir økt råvareetterspørsel i forhold til forrige tiår.

FIRST Global Focus og FIRST Generator har mye indirekte eksponering mot Østen via råvareprodusenter som Elkem. Men også direkte gjennom satsing på polysilisiumsprodusenten Daqo, som sitter med en enorm kontantbeholdning, prises til P/E 3x og investerer i ny kapasitet lavest på kostnadskurven i Kina. Den har fått skikkelig juling siden mange mener den blir delistet fra USA og vil få problemer å selge polysilisum til USA i fremtiden. Datterselskapet handles 5x så høyt i Kina på store volumer. Da er ikke USA notering særlig viktig. Kina kommer til å satse massivt på egenproduksjon av solkraft. Daqo sitter midt i smørøyet.

FIRST Global Focus har også kjøpt Alibaba etter at aksjekursen har falt fra ca USD 300 til USD 120 på kort tid. Den er nå blitt en verdiaksje innenfor teknologisektoren. En typisk skamplettaksje som ble dumpet før nyttår. Nå skal den opp igjen.

Skrevet av Martin Mølsæter for Finansavisen januar 2022.