Indeksfond kjøper aksjer basert på en matematisk formel knyttet til markedsverdi: Jo mer en aksje stiger, desto mer må indeksfondene kjøpe ved nye tegninger. Dobler en aksje seg i verdi, kjøper indeksfondene dobbelt så mye neste år (alt annet like). Faller en aksje ut av indeksen fordi den er blitt for billig, kaster indeksfondene den ut uansett pris. Dette skaper en momentum-strategi som forsterker eksisterende trender.

Dette er det motsatte av FIRST Global Focus’ filosofi. Vi blir mer interessert når prisen faller, og mindre interessert når den stiger.

Andelen av aktive fond har falt fra 64 % for ti år siden til 40 % i dag. Når aktive fond må selge aksjer for å dekke innløsninger, selger de til en stadig mindre gruppe av kjøpere som bryr seg om fundamental verdi. For å lokke kjøpere må prisene rabatteres ytterligere. Dette gir lavere avkastning, som igjen fører til flere innløsninger – en refleksiv dødsspiral for aktive forvaltere, men en mulig gullgruve for de som tør å plukke opp de billige aksjene.

 Etter finanskrisen: Har «billig» sluttet å fungere?

Tenk deg en profesjonell pokerspiller som aldri ser på kortene sine, men bare satser blindt. Slik opptrer 60 % av markedet i dag. Hva skjer når kjøperne av en vare ikke bryr seg om prisen? Prisene stiger ukritisk.

Dette kan være en av forklaringene for hvorfor verdistrategien – å kjøpe billige aksjer – har slitt i perioden etter finanskrisen.

Resultatet er at dyre aksjer sjelden har vært dyrere enn idag. De 30 % dyreste aksjene prises nå på rekordnivåer, enten man ser på P/E (90 % over historisk median) eller P/B (280 % over!). De billigste aksjene er derimot fortsatt priset lavt.

Sist vi så en lignende forskjell mellom dyre og billige aksjer, var under dotcom-boblen. I de påfølgende fem årene etter år 2000, leverte verdistrategien en fantastisk meravkastning.

Økt konsentrasjon gir økt risiko
Markedet preges nå av to trender: Geografisk konsentrasjon mot USA og selskapsspesifikk konsentrasjon mot «Mag-7».

USA har knust andre markeder kursmessig, noe som har drevet verdsettelsen til rekordnivåer med Shiller P/E på 40x. Kina (Hang Seng) er derimot priset lavt med P/E på 12x!

Indeksfondene elsker store selskaper og bryr seg ingen ting om prisingen. Resultatet er at MSCI World All Countries har en eksponering mot «dyre» USA på 64% vs. «billige» Kina med 3% eksponering.

De syv selskapene i «Mag-7» har hatt en årlig verdiøkning på 46 % siden 2022, mot kun 9 % for de resterende 493 selskapene i indeksen. Disse syv utgjør nå 38 % av S&P 500 og 24 % av verdensindeksen.

Dette gjør indeksinvestering til en svært «trang» strategi med rundt 65% eksponering mot USA og 23% eksponering mot Mag-7. Skulle markedet av en eller annen grunn trigge store innløsninger fra indeksfondene, for eksempel et markedssjokk, så kan kursreaksjonene bli enorme. Indeksfond er kanskje ikke lenger en så lav-risiko strategi, som det engang var?

Norge: høy indeksandel, mens de aktive fondene liker USA og mag-7

Norske investorer i globale fond er enda mer passive enn amerikanerne. Hele 62 % av den globale aksjeforvaltningen i Norge er rene indeksfond, og ytterligere 13 % er faktor/modell-fond. Kun 25 % forvaltes med aktive mandater.

De siste to årene har passive fond i Norge hatt netto tegninger på nesten 120 milliarder kroner, mens aktive fond har hatt netto innløsninger på 25 milliarder.

De norske global aktive fondene har en vektet aktiv andel på 82%, som forenklet betyr at de norske «aktive fondene» består av 18% indeks og 82% «aktiv forvaltning».

Kun to fond har en aktiv andel over 95%; FIRST Global Focus er ett av disse!