Råvarerelaterte aksjer ser spennende ut de neste årene, både på kort og lang sikt. Etter et mørkt tiår med overkapasitet og lav etterspørselsvekst ser det nå ut som sektoren endelig kan få et langsiktig strukturelt skift oppover i lønnsomhet.

Tilbudsveksten fremover ser lav ut og interessen fra råvareselskapene for å bygge ut ny kapasitet er laber, selv etter kraftig prisoppgang for råvarer. Dette skyldes både at selskapene fortsatt er preget av et tapt tiår, men også økte ESG krav som gjør det vanskeligere, dyrere og bidrar til økt teknologisk risiko siden man ikke vet hvordan nye miljøkrav vil slå ut for industrien. Da blir man automatisk forsiktig med å satse titalls milliarder av kroner på prosjekter med levetid på 20-30 år akkurat nå.

Det er et stort paradoks at vi trenger mye ny råvarekapasitet for nettopp å få til det grønne skiftet.

Vanligvis har Kina stått for den utbyggingen som skal til av råvarekapasitet. Men Kinas nye 5-årsplan «common prosperity» fokuserer på å få i gang 1.4 milliarder kinesere til å konsumere mer og industrien til å forurense mindre. Planen krever slutt på å eksportere billig kullenergi til oss i Vesten i form av enkle produkter innenfor blant annet aluminium, stål og gjødsel. Vi har allerede sett kraftige kutt i eksportkapasitet innenfor disse sektorene. Nå skal kraften brukes til å lage produkter som trengs å konsumeres i Kina. Og en del av kraften skal brukes til massiv utvikling av materialer til sol –og vindparker også til eget bruk.

Dette betyr at råvareprisene må mye opp og forbli der en stund før råvareselskapene i Vesten vil vurdere å satse på ny kapasitet. Og når de gjør det vil det ta mange år å bygge den ut.

På kort sikt ser det også veldig spennende ut. Råvareaksjene har ikke hengt med råvareprisene oppover de siste månedene. Markedet tror prisene skal raskt ned igjen. Jeg tror det ikke kommer til å skje.

Råvarelagre er nå historisk lave. Kombinert med en historisk lav realrente på rundt -4% globalt for tiden så bidrar dette til hamstringseffekter fra konsumentene. Folk flest har fått med seg at råvareprisene stiger. Med velfylt bankkonto så velger du da å kjøpe kjøleskapet ditt nå og ikke vente til neste år når prisen helt sikkert har gått opp mye mer enn hva du vil få i banken i mellomtiden. Fars selvrealiseringstur til Nordpolen for å løpe maraton får heller vente. Basisgodene må på plass før prisene stiger for mye.

Olje- og gasspriser har også gått til himmels. Og utsikten for enda høyere priser de neste månedene ser lys ut. Dette er faktisk positivt for råvareselskapene. Det høres jo intuitivt rart ut at økte kostnader skal gi økt lønnsomhet. Men innenfor råvarebransjen så er det faktisk tilfelle.

Siden råvarer brukes mye til å lage nødvendighetsgoder og ikke alltid utgjør så mye av sluttbrukerprisene så er etterspørselen relativt uelastisk til prisendringer. Dette vet råvarekjøperne så de har normalt sett store råvarelagre for å sikre seg mot produksjonsbortfall på kort sikt. Nå er disse lagrene historisk lave. Kombinert med hamstringseffekter fra konsumentene så gjør det etterspørselen ekstra lite sensitiv for prisoppgang. Det betyr at de råvareprodusentene som har høyest produksjonskostnad og spot-eksponering mot energi får nærmest fult gjennomslag for kostnadsøkningen fra økte energipriser. For mesteparten av råvareindustrien som har faste energikontrakter på kort –og mellomlang sikt blir det dermed svært lønnsomt med oppgang i energipriser.

Elkem er en av vinnerne. De har lange energikontrakter til lave priser og opplever nå superlønnsomhet. Markedet priser inn at den skal forsvinne nærmest umiddelbart. Jeg tror ikke det kommer til å skje.

Den kinesiske polysilisiumsprodusenten Daqo er også en vinner. De produserer til solindustrien og er preferert på kraftforsyning av kinesiske myndigheter. Når aksjen prises til en P/E på rundt 3-4x og de er nederst på kostnadskurven for industrien så ser den spesielt attraktiv ut. Det er også interessant at morselskapet som eier 80% av driftsselskapet handles i USA til litt over 5 milliarder USD børsverdi inkludert over 1 milliarder USD i netto cash, mens driftsselskapet prises på børs i Kina til langt over 20 milliarder USD i Kina. Kineserne har tydeligvis mer tro på utsiktene til eget solselskap enn det amerikanske investorer har.

Skrevet av Martin Mølsæter for Finansavisen.