Hvor lenge vil krigen vare, og hvordan vil den ende? Blir det resesjon, og hvor ille kan den eventuelt bli? Vil dagens inflasjonsvinnere bli morgendagens tapere? Blir strømkrisen løst, og eventuelt hvordan? Hvor høyt går renten?

Mange har synspunkter på disse temaene, men for å tjene penger på en spådom må den være annerledes enn markedets forventninger, og i tillegg være rett. Selv sentralbankene som bestemmer rentene, klarer ikke treffe med egne prognoser.

Spådommer er som oftest forlengelse av historiske tall, og som regel utvikler økonomiske variabler seg langs disse linjene, så ender det med at majoriteten av spådommer blir ganske korrekte. Utfordringen blir at de fleste spår på akkurat denne måten, dermed er spådommene allerede priset inn, så når de treffer, vil ingenting skje.

Men noen ganger skjer det noe annerledes. Veldig få spådde rett i at det skulle komme en pandemi i 2020 og hvordan utfallet av den skulle bli. Veksten i global BNP varierte mellom 2,8-3,8 prosent hvert eneste år fra 2011–2019. IMF spådde 3,6 prosent vekst i 2020, ikke helt unaturlig, men det endte på minus 3,1 prosent. En voldsom bom.

En spådom som er en forlengelse er oftest riktig, men verdiløs, mens en spådom som ikke er en forlengelse potensielt kan være verdifull, men vil nesten alltid være feil. Hvilken spådom vil du helst ha?

Uansett tilfører ikke spådommer mye verdi. Som jeg noen ganger sier, det eneste jeg klarer å spå er opplagtheter som at juli blir varmere enn januar.

«It ain’t what you don’t know that gets you into trouble. It’s what you know for sure that just ain’t so» – Mark Twain.

Derfor er det bedre å erkjenne at en ikke vet, heller enn å handle med stor selvsikkerhet på noe en egentlig ikke vet. Eller som Charlie Munger sier: «Knowing what you don’t know is more useful than being brilliant».

Er det noen som egentlig er kjent for å spå godt? Jeg tror ikke jeg vet om noen som konsistent har klart å spå makro godt.

Et ordtak er vel noe sånn som at økonomer har spådd 15 av de siste seks resesjonene. Hvorfor fortsetter økonomer likevel å lage prognoser når det egentlig ikke har særlig verdi? Jeg tror bare at det alltid har vært sånn. Alle gjør det, det er liksom en del av jobben, det er vanskelig å slutte.

Kanskje det viktigste er likevel at det er ukomfortabelt å si at en ikke vet, redd for å fremstå inkompetent, ikke tilføre verdi eller tiltrekke seg kunder.

I min tid som analytiker i Pareto testet jeg hvor godt jeg traff på egne prognoser. Rundt februar 2011, da årsresultatene for 2010 hadde kommet, noterte jeg ned estimatene mine på omsetning, driftsresultat og inntjening per aksje for 2011.

Ett år etterpå, da de faktiske 2011-tallene kom, sammenlignet jeg med hva jeg spådde ett år tidligere. Selvtilliten fikk seg mildt sagt en knekk. Mine spådommer var verdiløse. Det var ikke noen annen utvei enn å kutte ut alt av estimater. Utrolig befriende, faktisk.

På selskapsnivå er «This time is not different» litt det samme som lineære spådommer. Likevel er det såpass mange som skal prøve å spå at det akkurat denne gangen faktisk er forskjellig. Og det hender absolutt.

De fleste husker eksempler som Kodak og Nokia. Og på mange måter endrer ting seg faktisk, enten det er måten vi ser på TV eller bruker mobiltelefonen. Likevel får du oftere rett enn feil ved å anta at det ikke er annerledes akkurat denne gangen.

Dette er blant annen understøttet av en stor analyse Goldman Sachs gjorde med tittelen «From zero to hero», som viste at selskapene med høyest kvalitet i testperioden også hadde det i «out-of-sample»-perioden. Ved egentlig å gjøre null analyse får du oftere (men ikke alltid) rett enn feil. Den kjøper jeg lett.

Skrevet av Thomas Nielsen, forvalter av FIRST Veritas.